Anna-Eva Bergman (1909–1987) er blant annet kjent for sine store flater\, abstraherte landskap – ofte inspirert av Nord-Norge – og bilder som vibrerer mellom figurasjon og abstraksjon. Hun studerte før st ett år på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole og gikk i 1927 ov er på Statens Kunstakademi hvor hun tok resten av sin utdannelse. Derette r reiste hun rundt i Europa. I 1929 giftet hun seg med den tyske kunstnere n Hans Hartung. I 1939 fikk hun alvorlige helseproblemer\, som gjorde det vanskelig for henne å male. Hun skilte seg da fra Hartung\, og reiste til bake til Norge. Der benyttet hun tiden til å studere middelalderens maler i\, arkeologi\, filosofi og geometri\, studier som hun bygget videre på d a hun etter krigen tok opp igjen sin kunstnergjerning.
I 1952 vendte hun tilbake til Paris\, og traff igjen Hartung. De giftet seg igjen i 195 7 og slo seg ned i Antibes. Han tilhørte da Pariserskolen\, en naturnær og mer ekspressiv retning. Bergman fulgte ikke sin mann\, og gikk over til en mer geometriserende måte å forholde seg til virkeligheten på – me d store avgrensede fargeplan. Hun begynte også å ta i bruk egg-tempera\, sølv og gull\, i 1960-årene ofte med motiver fra Norge. Men ikke i en f igurativ stil – malerier som Blått fjell og Sølvfjell\, begge fra 1970-tallet\, viser begge hvordan hun forenkler og monumenta liserer formene.
150\,–/120\,–/60\,–